
SKREMMENDE:
Jeg plukker opp vesken min, den er akkurat passe tung, den er tung nok for denne anledningen.
Jeg trasker sørgmodig ut døren.
Mot min siste dag, min siste dag her.
Det er tidlig, jeg er trøtt.
I dag skal vi avslutte.
Etter i dag er vi ferdige.
Da er det er slutt.
Vi kommer aldri mer til å være her. Aldri mer til å samles alle sammen.
Vi kommer til å dele oss, er vi heldige kommer vi sammen med en eller to av oss.
Dette er siste gang alle er samlet.
Klokken ringte, nå er vi helt ferdige, det vil aldri mer være oss.
Det er trist å tenke på, etter alt det vi har gjort sammen.
Vi har opplevd mye, mye som ikke vil glemmes
Ting som er minner, og det vil vi også bli.
- Ja - minner.
I morgen er vi bare minner.
Da vil vi ikke lenger være oss, da er ”oss” borte.
Vi er ferdige.
Det er slutt.
Nå må jeg legge det bak meg, jeg må se fremover.
Fremover mot en ukjent fremtid.
Den er skummel. Ingen vet hva som kommer til å skje.
Det skremmer meg.
Det er mange ” enn hvis?” og ”hva om?” i fremtiden min.
Og de er ikke fylt ut.
Jeg må fylle de ut, og det gjør meg redd.
Enn hvis det går dårlig?
Hva om jeg ikke klarer det?
Det kan ingen svare på enda. Ikke før det skjer.
Jeg liker å ha svar.
Jeg liker å vite nøyaktig hva som skjer.
Jeg liker ikke å vente.
Nå har jeg ikke svar, jeg vet ikke hva som skjer og jeg må vente.
Vente.
Vente.
Vente.
…
Nå er ventingen over.
Nå er jeg her.
Jeg er fremme.
Jeg er i fremtiden.
Jeg står her og ser.
Den er stor.
Den er skummel.
Selv om jeg alltid har visst at den er her, og hvordan den er så har den aldri skremt meg før.
Ikke før nå.
Nå er den skummel.
Nå gjelder den meg.
Nå har den betydning, betydning som angår meg.
”Oss” ble satt i et rom.
Et rom med mange andres ”oss”.
Alle skulle skilles.
Alle sa adjø.
Stakkar.
Alle så uredde ut.
Jeg var redd.
Jeg var skremt.
Rommet var fult.
Vi var ikke ”oss” lenger.
Nå var vi ingen.
Vi var nye.
Vi var alle.
Vi skulle bli nye ”oss”
Det er ikke lett.
Det er ikke gøy.
Men det er en utfordring.
Det vil bli nye ”oss”, det vil bli nye ting og det vil bli nye utfordringer.
Det bør gå greit. For de fleste av oss så vil det nok gå greit.
Vil det gå greit for meg?
Vil jeg klare meg?
Enn hvis?
Hva om?
Nå må jeg gå.
Jeg må inn.
Nå skal jeg møte den nye ”oss”.
Hva om de ikke liker meg?
Enn om vi ikke kommer overens?
Dette er også ”hva om?” og ”Enn hvis?” Jeg har ikke svarene.
Jeg må fortsette for å få de.
Og jeg vil ha svarene, jeg vil vite.
Jeg går inn.
Et skritt.
Det er skummelt.
Ett skritt til.
Enn hvis. Hva om.
Ett skritt.
Det er skummelt.
Et skritt til.
Jeg er redd.
Enda ett skritt.
Nå er jeg fremme.
Det ser ikke skummelt ut. Men det er skummelt.
Jeg fikk to fra den gamle ”oss”, jeg var en av de heldige.
Selv om jeg er heldig så er det skummelt.
Men det er bra.
”oss” er snille.
”Oss” smiler.
Vi er nå ”Oss”
Vi er 1STc...














